Draumesky

I dag var skyformasjonene på himmelen så overveldande og vakre at tårene pressa på. Eg stoppa sykkelen i same sekund som eg oppdaga dei voldsomme, lysande gule skyene. Bak var skyer i isande blått, noko som blei ein sterk kontrast. Den enorme gule skya hadde slik kraft i seg, det var som om ho var i ferd med å ta over jorda, sluke heile kloden i eit einaste mjukt favntak. Og i favntaket blei alle levande vesener på jorda lulla inn i ein svevande draum, alle fekk det lille arkaiske smilet om munnen og lot kroppen sveve fritt idet den store skya tok dei med til ein annan stad i galaksen. I denne delen av galaksen kunne dei leve som frie mennesker. Ingen trengte å gå på jobb, dei kunne bruke all tida si på å vere glad i kvarandre. For her blei jorda deira så fruktbar at det berre var å plukke det naturen bydde på. Og ingen lei noko naud. Med lys i augene kunne dei legge fortida bak seg og berre leve no. Dei kunne ligge i hengekøyer om natta, og klatre i trærne eller symje i havet om dagen. Og det var ikkje berre som ein herleg draum lenger - det var ekte, og kvar celle i alle vesener levde i takknemd og kjærleik.
Ut og draume og månen er kulelys.