I går kom jeg tilbake til min leilighet etter et opphold i Tyskland på 8 dager.
Jeg fikk sakte men sikkert plassert alt pakkeriet min der hvor det skal ligge. For enten jeg vil det eller ei, ting har sine faste plasser, iallefall sånn omtrent. Og det er alltid en kamp mellom det estetiske og det praktiske. Vaner jeg har dratt med meg gjennom livet er også med å bestemme plasseringen av mine jordiske gods. Som heldigvis er få. Noen vaner er ganske stillestående og har vanskelig for å være fleksible. Som at jeg alltid har truser og sokker i de to øverst hyllene i klesskapet. Men det er jo en passe harmløs vane. Heldigvis lager jeg de fleste vaner på ny ut i fra hvor og hvordan jeg bor. Nå for tiden bor jeg i en leilighet i et gammelt hvitt hus på en gård.
For kort tid siden kvittet meg med bilen min. Mitt fysisk største og mest verdifulle jordiske gods og byrde. Nå er den resirkuleringsmateriale og flat som ei flyndre. En kamerat spurte meg i fjor høst om hvorfor jeg hadde bil. Jeg hadde ikke noe svar å gi tilbake. Hvorfor jeg hadde bil? Hm. Kanskje ble jeg grepet av begeistringen etter jeg bestod kjøreprøven. Kjøpte den på impuls. Og det oppstod en følelse av selvstendighet og uavhengighet som jeg kanskje hadde lengtet etter. Men den var en falsk følelse. Det ser jeg nå. Og det er litt skremmende. Men slike feil er man nok nødt til å gjennomleve for å kunne lære og vite hva man vil eller ikke vil ha i livet sitt. Så nå er bilen den borte, og følelsen av å ha gjort det rette er umiskjennelig. Den samme følelsen kom over meg da jeg for noen uker siden kvittet meg med de fleste klærne mine. Savner ikke et eneste tøystykke. De var en mengde og en byrde. Selv om jeg har betraktelig færre klær enn de fleste jeg kjenner.
De siste år har mitt ideal om en asketisk livsførsel blitt stadig sterkere, og på dette tidspunkt har jeg en urokkelig tro på den. Som kjent er det et vanlig fenomen at mennesker mister mye av seg selv oppi de uendelige antall gods som de anskaffer seg. Fokuset endrer seg. De egentlige verdier smuldrer, og mange blir lurt til å tro at verdier er noe man kan se og ta på. Når jeg snakker om de egentlige verdier, tenker jeg på kjærligheten mellom mennesker, respekten for andres liv og for våre ulikheter. Jeg tenker på gavmildhet og om å være tilstede i sitt eget liv og i andres. Mennesker har prøvd å fremme disse gode og sanne verdier gjennom uendelig lange tider, og jeg gir ikke opp håpet. Men det ser ut for at de i de fleste tilfeller taper mot markedskreftene, som nesten alltid er størst og mest dominant i dagliglivet til menneskene i vår kultur.
På tross av den massive kraft som ubevisst vil knuse de sanne verdier, lever det et lite glødende håp i mitt innerste. Jeg tror det er mange mennesker som er i ferd med å få nye perspektiver. En ny mentalitet som vokser opp parallelt med materialismen og kjøpetrangen. Og som forhåpentligvis vil bli større ettersom nye generasjoner kommer til. Jeg møter flere og flere mennesker som tar bevisste valg i rett retning, mot et mer bærekraftig samfunn og med en mentalitet som er åpen istedenfor stengt. Hver dag har jeg et mål om å bli en av dem.
Jeg fikk sakte men sikkert plassert alt pakkeriet min der hvor det skal ligge. For enten jeg vil det eller ei, ting har sine faste plasser, iallefall sånn omtrent. Og det er alltid en kamp mellom det estetiske og det praktiske. Vaner jeg har dratt med meg gjennom livet er også med å bestemme plasseringen av mine jordiske gods. Som heldigvis er få. Noen vaner er ganske stillestående og har vanskelig for å være fleksible. Som at jeg alltid har truser og sokker i de to øverst hyllene i klesskapet. Men det er jo en passe harmløs vane. Heldigvis lager jeg de fleste vaner på ny ut i fra hvor og hvordan jeg bor. Nå for tiden bor jeg i en leilighet i et gammelt hvitt hus på en gård.
For kort tid siden kvittet meg med bilen min. Mitt fysisk største og mest verdifulle jordiske gods og byrde. Nå er den resirkuleringsmateriale og flat som ei flyndre. En kamerat spurte meg i fjor høst om hvorfor jeg hadde bil. Jeg hadde ikke noe svar å gi tilbake. Hvorfor jeg hadde bil? Hm. Kanskje ble jeg grepet av begeistringen etter jeg bestod kjøreprøven. Kjøpte den på impuls. Og det oppstod en følelse av selvstendighet og uavhengighet som jeg kanskje hadde lengtet etter. Men den var en falsk følelse. Det ser jeg nå. Og det er litt skremmende. Men slike feil er man nok nødt til å gjennomleve for å kunne lære og vite hva man vil eller ikke vil ha i livet sitt. Så nå er bilen den borte, og følelsen av å ha gjort det rette er umiskjennelig. Den samme følelsen kom over meg da jeg for noen uker siden kvittet meg med de fleste klærne mine. Savner ikke et eneste tøystykke. De var en mengde og en byrde. Selv om jeg har betraktelig færre klær enn de fleste jeg kjenner.
De siste år har mitt ideal om en asketisk livsførsel blitt stadig sterkere, og på dette tidspunkt har jeg en urokkelig tro på den. Som kjent er det et vanlig fenomen at mennesker mister mye av seg selv oppi de uendelige antall gods som de anskaffer seg. Fokuset endrer seg. De egentlige verdier smuldrer, og mange blir lurt til å tro at verdier er noe man kan se og ta på. Når jeg snakker om de egentlige verdier, tenker jeg på kjærligheten mellom mennesker, respekten for andres liv og for våre ulikheter. Jeg tenker på gavmildhet og om å være tilstede i sitt eget liv og i andres. Mennesker har prøvd å fremme disse gode og sanne verdier gjennom uendelig lange tider, og jeg gir ikke opp håpet. Men det ser ut for at de i de fleste tilfeller taper mot markedskreftene, som nesten alltid er størst og mest dominant i dagliglivet til menneskene i vår kultur.
På tross av den massive kraft som ubevisst vil knuse de sanne verdier, lever det et lite glødende håp i mitt innerste. Jeg tror det er mange mennesker som er i ferd med å få nye perspektiver. En ny mentalitet som vokser opp parallelt med materialismen og kjøpetrangen. Og som forhåpentligvis vil bli større ettersom nye generasjoner kommer til. Jeg møter flere og flere mennesker som tar bevisste valg i rett retning, mot et mer bærekraftig samfunn og med en mentalitet som er åpen istedenfor stengt. Hver dag har jeg et mål om å bli en av dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar