søndag 30. mars 2008
lørdag 29. mars 2008
Dei flittige skuldrene
Ein sein kveld. Eg vandra att med ein veg. I andre tankar fór augene mine rundt omkring, og eg fekk eit glimt. Kan hende glimtet vara i to sekunder, ikkje meir. Men det vart nok til å gjere inntrykk. Inn eit vindauge såg eg eit par flittige skuldrer. Flittige og arbeidsame skuldrer som styra over ein komfyr. Dei var så velkjende. Dei var så runde og trygge og dei stelde istand noko som skulle smaka godt. Det var dei same skuldrene som mormora mi har og som farmora mi har. Som eg har skua på heile livet mitt. Mor mi byrja óg å få dei, sakte men sikkert. Eg kjende meg varm. Eg blei fyld med ømhet for alle skuldrene. Dei snille og flinke skuldrene som strever rundt i heile verda. Dei gjer ein innsats for livet. Og dei veit det ikkje sjølv. Dei veit berre at dette må gjerast. Og det skal gjerast med omhu. Det skal ikkje vere noko tull, og det skal vere frå botn av. Sausen skal vere laga av smør og mjøl og kraft ifrå beinrestane frå søndagsmiddagen. Det skal vere laga slik det alltid har vorte laga. Ikkje snakk om noko anna. Og eg finn tryggleiken i det. Det litle glimtet lagar ei intens kjensle av heime. Eg pakkar kjensla godt saman i meg og tar ho med meg vidare i den kalde kvelden. Eg tar meg sjølv i å ynskje om å få slike skuldrer sjølv ein gong. Som mennesker kan skua på. Som kan vere til tryggleik for dei.
onsdag 26. mars 2008
Ski. Salat.
I dag då morgonalarmen vekka meg. Sto sola på glaset. Pressa seg på. Den ville inn. Difor måtte eg gå ut. Difor tok eg på meg ski. Og gjekk til nærbutikken. Der posta eg ein konvolutt. Ein papirkonvolutt. Med bobleplast i. Konvolutten inneheld ei gåve. Det kostar 23 kroner å sende seier dama. Som jobber der. Eg gir penger til ho. Kan hende nokon blir glad nå. Eg blir glad no. Når eg går på ski til butikken. Blir eg glad. Og når eg sender ein konvolutt. Uten at nokon andre veit om det. Eg lurer på det. Kvifor det er gøy. Når ingen veit om det. Det eg gjer.
Eit salatblad ligg på kjøkkenbordet. Saman med katten. Som river det i filler. Eg ser på det. Som blir reve i filler. Eg kunne ha ete det. Men det var så morosamt å sjå på. Når det blei reve. Av katten. Og no ligg det i ro. Katten er trøytt av det. Eg vil ikkje spise det. Meininga er vekke. For salatbladet. Det må vekk. Men eg lar det. Ligge der. Det er grønt. Ikkje brunt. Så kan augo mine ete det. Ete grønfargen. For når ein eter med augene. Forsvinner den ikkje. Grønfargen. Med det same. Det gjer han. Når ein eter med munnen. Salaten blir til små bitar. Går nedover. Blandar seg. Blir brunt. Eg kan ikkje bevise det. At det blir brunt. I magen. Men eg trur det. For alt blir jo brunt til slutt. Men så fins det jo ikkje. Ein slutt. For når eg blir det. Brun. Når eg blir jord. Så veks noko i meg. Noko grønt. Starten på noko. Eit liv. Kan hende. Eit salathovud. Som ligg der. Seinere. På eit kjøkkenbord. Og blir reve i filler. Av ein katt. Og med ein observatør. Ein annan. Enn meg.
søndag 23. mars 2008
Det som henger igjen
I går kom jeg tilbake til min leilighet etter et opphold i Tyskland på 8 dager.
Jeg fikk sakte men sikkert plassert alt pakkeriet min der hvor det skal ligge. For enten jeg vil det eller ei, ting har sine faste plasser, iallefall sånn omtrent. Og det er alltid en kamp mellom det estetiske og det praktiske. Vaner jeg har dratt med meg gjennom livet er også med å bestemme plasseringen av mine jordiske gods. Som heldigvis er få. Noen vaner er ganske stillestående og har vanskelig for å være fleksible. Som at jeg alltid har truser og sokker i de to øverst hyllene i klesskapet. Men det er jo en passe harmløs vane. Heldigvis lager jeg de fleste vaner på ny ut i fra hvor og hvordan jeg bor. Nå for tiden bor jeg i en leilighet i et gammelt hvitt hus på en gård.
For kort tid siden kvittet meg med bilen min. Mitt fysisk største og mest verdifulle jordiske gods og byrde. Nå er den resirkuleringsmateriale og flat som ei flyndre. En kamerat spurte meg i fjor høst om hvorfor jeg hadde bil. Jeg hadde ikke noe svar å gi tilbake. Hvorfor jeg hadde bil? Hm. Kanskje ble jeg grepet av begeistringen etter jeg bestod kjøreprøven. Kjøpte den på impuls. Og det oppstod en følelse av selvstendighet og uavhengighet som jeg kanskje hadde lengtet etter. Men den var en falsk følelse. Det ser jeg nå. Og det er litt skremmende. Men slike feil er man nok nødt til å gjennomleve for å kunne lære og vite hva man vil eller ikke vil ha i livet sitt. Så nå er bilen den borte, og følelsen av å ha gjort det rette er umiskjennelig. Den samme følelsen kom over meg da jeg for noen uker siden kvittet meg med de fleste klærne mine. Savner ikke et eneste tøystykke. De var en mengde og en byrde. Selv om jeg har betraktelig færre klær enn de fleste jeg kjenner.
De siste år har mitt ideal om en asketisk livsførsel blitt stadig sterkere, og på dette tidspunkt har jeg en urokkelig tro på den. Som kjent er det et vanlig fenomen at mennesker mister mye av seg selv oppi de uendelige antall gods som de anskaffer seg. Fokuset endrer seg. De egentlige verdier smuldrer, og mange blir lurt til å tro at verdier er noe man kan se og ta på. Når jeg snakker om de egentlige verdier, tenker jeg på kjærligheten mellom mennesker, respekten for andres liv og for våre ulikheter. Jeg tenker på gavmildhet og om å være tilstede i sitt eget liv og i andres. Mennesker har prøvd å fremme disse gode og sanne verdier gjennom uendelig lange tider, og jeg gir ikke opp håpet. Men det ser ut for at de i de fleste tilfeller taper mot markedskreftene, som nesten alltid er størst og mest dominant i dagliglivet til menneskene i vår kultur.
På tross av den massive kraft som ubevisst vil knuse de sanne verdier, lever det et lite glødende håp i mitt innerste. Jeg tror det er mange mennesker som er i ferd med å få nye perspektiver. En ny mentalitet som vokser opp parallelt med materialismen og kjøpetrangen. Og som forhåpentligvis vil bli større ettersom nye generasjoner kommer til. Jeg møter flere og flere mennesker som tar bevisste valg i rett retning, mot et mer bærekraftig samfunn og med en mentalitet som er åpen istedenfor stengt. Hver dag har jeg et mål om å bli en av dem.
Jeg fikk sakte men sikkert plassert alt pakkeriet min der hvor det skal ligge. For enten jeg vil det eller ei, ting har sine faste plasser, iallefall sånn omtrent. Og det er alltid en kamp mellom det estetiske og det praktiske. Vaner jeg har dratt med meg gjennom livet er også med å bestemme plasseringen av mine jordiske gods. Som heldigvis er få. Noen vaner er ganske stillestående og har vanskelig for å være fleksible. Som at jeg alltid har truser og sokker i de to øverst hyllene i klesskapet. Men det er jo en passe harmløs vane. Heldigvis lager jeg de fleste vaner på ny ut i fra hvor og hvordan jeg bor. Nå for tiden bor jeg i en leilighet i et gammelt hvitt hus på en gård.
For kort tid siden kvittet meg med bilen min. Mitt fysisk største og mest verdifulle jordiske gods og byrde. Nå er den resirkuleringsmateriale og flat som ei flyndre. En kamerat spurte meg i fjor høst om hvorfor jeg hadde bil. Jeg hadde ikke noe svar å gi tilbake. Hvorfor jeg hadde bil? Hm. Kanskje ble jeg grepet av begeistringen etter jeg bestod kjøreprøven. Kjøpte den på impuls. Og det oppstod en følelse av selvstendighet og uavhengighet som jeg kanskje hadde lengtet etter. Men den var en falsk følelse. Det ser jeg nå. Og det er litt skremmende. Men slike feil er man nok nødt til å gjennomleve for å kunne lære og vite hva man vil eller ikke vil ha i livet sitt. Så nå er bilen den borte, og følelsen av å ha gjort det rette er umiskjennelig. Den samme følelsen kom over meg da jeg for noen uker siden kvittet meg med de fleste klærne mine. Savner ikke et eneste tøystykke. De var en mengde og en byrde. Selv om jeg har betraktelig færre klær enn de fleste jeg kjenner.
De siste år har mitt ideal om en asketisk livsførsel blitt stadig sterkere, og på dette tidspunkt har jeg en urokkelig tro på den. Som kjent er det et vanlig fenomen at mennesker mister mye av seg selv oppi de uendelige antall gods som de anskaffer seg. Fokuset endrer seg. De egentlige verdier smuldrer, og mange blir lurt til å tro at verdier er noe man kan se og ta på. Når jeg snakker om de egentlige verdier, tenker jeg på kjærligheten mellom mennesker, respekten for andres liv og for våre ulikheter. Jeg tenker på gavmildhet og om å være tilstede i sitt eget liv og i andres. Mennesker har prøvd å fremme disse gode og sanne verdier gjennom uendelig lange tider, og jeg gir ikke opp håpet. Men det ser ut for at de i de fleste tilfeller taper mot markedskreftene, som nesten alltid er størst og mest dominant i dagliglivet til menneskene i vår kultur.
På tross av den massive kraft som ubevisst vil knuse de sanne verdier, lever det et lite glødende håp i mitt innerste. Jeg tror det er mange mennesker som er i ferd med å få nye perspektiver. En ny mentalitet som vokser opp parallelt med materialismen og kjøpetrangen. Og som forhåpentligvis vil bli større ettersom nye generasjoner kommer til. Jeg møter flere og flere mennesker som tar bevisste valg i rett retning, mot et mer bærekraftig samfunn og med en mentalitet som er åpen istedenfor stengt. Hver dag har jeg et mål om å bli en av dem.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
