Aldri har eg vore..

..meir fyld opp av det gode. Det med liv i. Det som til vanleg berre visar seg i kjappe glimt og vendingar. Det som eg lever for. Og av. Det må seiast. Og det SKAL seiast. At den har kome. Byrjinga på det nye ikring oss. Alt som kryper fram. Og andar på ny. Det er ikkje berre tre og plantar som andar på ny. Alt det vi er laga av, andar. Det vil opp, det vil springe ut i blomar. Blomane våre visar seg som smil og legger som løper med letthet. Ikkje for at dei må, men for at dei vil. Alt det som andar på ny, det vi har venta på. Det har kome. Det vil at me skal kome ut. Og ande med det. I det.